Du kan kritisere Gina Aspenes for mangelen på egne låter. Og du kan påpeke at når produsent Ole Reinert Berg-Olsen, kjent som «Orbo», velger å gjøre så mye selv, forsvinner noe av band-dynamikken i en innspilling.

Men alt dette er glemt når Gina Aspenes' stemme og Orbos mange musikalske idéer treffer hjertet ditt så ofte som på denne platen. Låtutvalget er også originalt. Ry Cooder er mer kjent som tolker av andres materiale, men han kan selvsagt også komponere. «Drive Like i Never Been Hurt» fra 2008 åpner platen med meksikansk-inspirerte blåsere og god korhjelp. Så følger «Swear By The Rules» - den første av tre originallåter som Orbo har medvirket til. Juvelen i denne samlingen er likevel Bob Dylans «Beyond Here Lies Nothin'» (2009). Den har det dype og dunkle i seg der spenningen dirrer under hver tekstlinje. 

«Broken» har tekst av Gina Aspenes og musikk av Orbo. Her er hele bandet i aksjon og dette er kanskje platens kandidat til hyppig radiospilling.Gina Aspenes har også fått med en låt av sin musikalske helt, Prince. Hun gjør ikke skam på «The One U Wanna C». Låter: «Beyond Here Lies Nothing», «Swear By The Rules». 

Soul- og bluesvokalisten Gina Aspenes har et godt navn på hjemmebane på Vestlandet. Nå er det på tide at resten av landet får opp ørene også.

Gina Aspenes - dame med trøkk.

For to år siden ga den knapt 40 år unge Gina Aspenes fra Os utenfor Bergen ut sin debut-cd, "Inertia", og stakk like godt av med Spellemannprisen i bluesklassen i skarp konkurranse med de litt mer meritterte herrene Bjørn Berge og Knut Reiersrud. Kommentaren fra scenekanten da hun tok i mot prisen - "Veit dåke kem eg e?" - blir huska lenge og med oppfølgeren "Tambourine" bekrefter Aspenes at hun fortjener mye og god oppmerksomhet langt utenfor Terje Søviknes´, Marius Nesets og Erik Just Olsens rike - Os. Vi har nemlig med ei heftig, varm og inderlig stemme å gjøre som henter uhemma fra en rekke sjangre: rock, blues, country, gospel, jazz og ikke minst soul. Ei god og ikke minst herlig frokostblanding det der.

Her, nok en gang sammen med sin nære samarbeidspartner Ole Reinert Berg-Olsen - både som komponist, bassist, gitarist og produsent, får vi låter av Dylan, Ry Cooder, Prince, flotte originallåter og - "Que Sera Sera" i en versjon du neppe har hørt maken til tidligere. Med et knippe meget dyktige og empatiske musikanter fra nærområdet - de finnes andre steder enn rundt hovedstaden også - krydra med groovy korister og ei feit blåserekke, så forteller Gina Aspenes oss at hun er utstyrt med stort talent, formidlingsevne og ei stemme det er veldig lett å bli glad i.

"Tambourine" er et heftig visittkort som bør åpne dører og ører i stadig større grad for Gina Aspenes.

Diva Gina rules 18etasje and then some!!!!

FYTTI for en fantastisk vakker, vakker, vakker, sjelfull og flott opplevelse vi fikk denne julidagen med herlige Gina og bandet hennes!!! Maken til hyggelige og dyktige folk skal en lete lenge etter. Gina ledet og imponerte oss gang på gang!

Når det andre settet startet med "Thank You" - smeltet alle jærske hjerter, og resten gikk som smurt! De som har hatt eller har det litt vanskelig fikk marinere seg med "A Patch of Blue Sky" og sannelig ble det "We're gonna Party all night" - og denne dama kan sannelig å feste på scenen! 

- Turné- og konsertlivet slutter aldri å overraske. Vi ville få til en konsert på Shetland, og i juni skulle vi av gårde - med selveste «Statsraad Lehmkuhl».

Som en ekstra liten kronjuvel tok jeg med fjorårets spellemannprisvinner i blues, Gina Aspenes. Litt dagen derpå stilte vi på kaien med trommer, lydanlegg, forsterkere, mikrofoner og hele pakken. Lite visste vi om hva som skulle møte oss.

Om bord ble vi godt mottatt av mannskap og kaptein. Det musikalske anlegget ble bastet og bundet i lasterommet, og vi satte oss ned og tenkte det ble et par fridager før konserten i Lerwick.

Slik ble det ikke.

Snart sto pianist Reidar Opdal øverst i masten og rigget seil. I bommen under sto bassist Eirik Larsson og trommis Marius Bergesen. Spellemennene halte i tau til gitarhendene så ut som hamp. Ginas kraftfulle stemme ljomet i vinden; «hiiiv - å hiiiv», og selv om Nordsjøen viste seg fra en mild side, var det likevel godt med vind og bølger. Sjøen pisket oss i ansiktet. Vi sov i hengekøyer, gikk bøyevakt, brannvakt og ringte i bjeller og ropte styrbord og babord. Vi lærte stikk og knop. Vi klatret i rigg og i forpigg.

Musikere er vant med en fest, og ifølge egen teori har vi dermed ikke så lett for å bli sjøsyke. Men blant de vel 150 medseilende var det flere og flere som etter hvert hang over ripen. Konserten, som i utgangspunktet var alt vi skulle gjøre, ble bare en liten del av denne turen. Med all særbehandlingen vi artister får gjennom festivalsommeren kjenner jeg at noen hver har godt av å få satt sjøbein og dra i litt tau. Å dra på tokt med «Statsraaden», er noe alle burde gjøre en gang i livet. Det renser kropp og sjel!

Tore Kvalvik har spilt blues og rock siden midten av 1970-tallet. Hundrevis av kvelder har han øst ut tøffe riff fra gitarhistorien og kastet seg ut sugende, energiske soloer.

- Hvis vokalisten måtte på do, ble de gjerne lange også, flirer han. 

Syregitar 
Men da han begynte å jobbe tett sammen med den yngre Gina Aspenes, som vokste opp med de store soul- og gospelsangerne, ble det rabalder av et annet slag. 
- Jeg har gitt ham beskjed om å holde seg unna de syregitargreiene sine i mitt band, ler hun. 
- Gitarrocken får han pleie i andre sammenhenger. Samtidig synes jeg at Tore er en utrolig fin og flink gitarist. Jeg er så glad for å ha ham i bandet. Så selv om vi har kranglet på øving, og noen av de andre har omtalt oss som et gammelt ektepar, blir vi aldri uvenner. 

Men det resulterte i at den gamle bluesrockeren måtte legge om stilen litt. 
- Ja, og i begynnelsen var ikke det helt enkelt. Jeg vurderte faktisk å slutte i bandet til Gina. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var rett mann for jobben, sier han. 

- Men jeg er glad jeg fortsatte, for jeg har lært veldig mye - blant annet å spille på en litt annen måte og dermed tilpasse meg bedre bandets sound med piano og korister. Det blir færre gitarsoloer. Jeg prøver i stedet å trå til når sjansen byr seg. 

Den gamle trefargede Stratocasteren, som gjorde jobben år ut og år inn i Alfonzo Band, har han pensjonert. En ny, «Sunburst» Fender av såkalt Stevie Ray Vaughanmodell, ble kjøpt i San Francisco. Den er nå den nye favoritten når Tore og Gina spiller sammen. 

Skeptisk 

Samarbeidet mellom de to begynte ved en tilfeldighet. Harry Finseth, Tore Kvalviks gamle bandkompis fra 1970-tallet, hadde i mange år ledet Nobody's Business. 
- Gitaristen sluttet og jeg ble spurt om jeg ville hive meg med. Problemet var at bandet også manglet vokalist. Så med en spillejobb bare 14 dager unna, var gode råd dyre. 
- Trommis Bjørn Moe fra Os sa at han hadde hørt en jente som sang så tøft. Så han foreslo at vi skulle spørre henne. 
- Ha, ha. Jeg vet at du var skeptisk til det. Du var jo vant med at bandene dine var en ren guttegreie, flirer Gina Aspenes. 
- Jeg innrømmer det. Og jeg tok feil. Gina lærte seg sangene på rekordtid og klarte seg helt strålende på den første spillejobben. 
 

Jobbet som bromaler 
Så var det heller ikke en jente uten musikalsk erfaring som tok sjansen på å fronte Nobody's Business. Gina Aspenes fra Os har sunget siden hun var liten jente. Med en mormor og en morfar som spilte gitar og trekkspill i bryllup og andre festlige anledninger var musikken alltid der. 
- Jeg planla aldri noen utdannelse, annet enn videregående og folkehøyskole. På Gjøvik gikk jeg forresten sammen med Arve Isdal, kjent fra Enslaved og Audrey Horne. Vi spilte sammen i The Hodes, som fikk navnet sitt etter Fender Rhodespianoet i bandet som manglet en R. 
- Jeg var også med i Osbandet Maintaining Blue. Da var jeg 15-16 år og sang i Ten Singkoret. Vi lagde noen egne låter. Det er fortsatt enkelte som husker «My Mama Got Stuck In The Kitchen Door». 
-Det ble en liten hit her på Os, smiler hun. 

Etter korte engasjementer på en bensinstasjon og et fiskeanlegg, var faktisk Gina Aspenes - med høydeskrekk - en av dem som malte den nye Nordhordlandsbroen. 
- Høydeskrekken ble jeg heldigvis kurert for. Jeg har faktisk aldri vært ansatt noe sted i mer enn åtte måneder. Det var musikken jeg skulle leve av. Og det har jeg klart, sier hun. 

Samme jobb 
Kontrasten er slående til Tore Kvalvik, som har hatt samme arbeidsgiver siden han var 19. Om en måneds tid fyller han 57 år. 
- Jeg har vært i Posten siden tidenes morgen, smiler han. 
Når han så også kan vise til at han er gift med samme jente, som han møtte da han var 18 og hun var 16, må det være en stabil kar Gina Aspenes samarbeider med. 
- Jeg er kanskje det. For en familiemann med tvillinger syntes jeg det var vanskelig å jobbe på fulltid med musikken. Inntektene svinger for mye. Så jeg har takket nei til en del tilbud om å satse profesjonelt, og valgt å bli værende i Posten. Så jeg leverer bedriftspakker og har hele tiden hatt en fleksibel arbeidsgiver som har gjort at jeg har klart å kombinere jobb, familie og spillejobber. 

Det var storebrorens gitar, samt en nabojente på Steinestø som kunne noen akkorder, som satte Tore på sporet. 
Gutten, som bodde sine ti første år i Solund i Ytre Sogn før familien flyttet til Steinestø i Åsane, øvde og øvde. 16 år gammel var Tore Kvalvik klar for sin første, store spillejobb i et flunkende nytt band. 

Drømmen om Elin 
Det hadde seg nemlig slik at familien til bygutt og bassist Yngve Fosse hadde hytte på Steinestø. Han kjente trommis Ove Marøy, som igjen kjente vokalist Bjørn «Bamse» Wilberg Andersen. Da Harry Finseth kom med på keyboards, var bandet komplett. 
Men uten navn. 
- Jeg mener det var Bamse som hadde registrert oss som Luis Olsen Band. Det var i alle fall navnet som prydet plakatene på Fedje da vi ankom med fergen til vår første skikkelige spillejobb. 
- I tillegg sto det at vi spilte opp til gammeldans. Og det gjorde vi jo ikke. De fikk i stedet servert låter av Led Zeppelin og Thin Lizzy, og det var ikke særlig populært, for å si det mildt. Heldigvis kunne Harry «Drømmen om Elin». Så den spilte vi minst fem ganger den kvelden, humrer han. 
Striledansene ble mange, for gjengen som snart ble booket som Jester. Så en kveld da 1970-tallet sang på det siste verset, spilte Jester midt i byen, på det som den gang het Willie's og som i dag er en del av Rick's. 

- Trond Sætre hadde holdt liv i Alfonzo Band, som i sin tid ble startet av John Magnar «Hungry John» Bernes. Trond spurte om jeg ville være med. Ole Thomsen var en av gitaristene der. Så jeg spilte først med ham. Da Ole sluttet, overtok Per Jørgensen. 

- Du kom i godt selskap? 
- Det var høyt nivå og jeg lærte veldig mye. Senere har jeg delt gitarjobben i Alfonzo med flinke folk som Arild Seim, Mads Eriksen og Atle Johannesen. I tillegg har jeg i perioder vært den eneste gitaristen i bandet, så da må du fylle på med det du har. 
- Er Alfonzo død og begravet? 
- Nei da. Vi kommer snart tilbake. 
Nå øver vi også, faktisk. Så dette blir sikkert bra. I tillegg til Trond Sætre og meg selv, er Atle Johannesen med på gitar, Atle Mjørlaug spiller bass og Gunnar Bergstrøm er trommis. 

Nye plateplaner 
Gina Aspenes har også ulike prosjekter ved siden av de to bandene hun synger i. 
- Jeg har mange oppdrag sammen med en pianist. Det er blant annet ganske mange begravelser der jeg får bidra med musikalske innslag. 
Det gir mening å kunne gjøre noe for dem som har mistet sine kjære og som opplever min sang som støtte på en vanskelig dag. 
- I tillegg er det jo såkalte eventjobber som er alt fra firmafester til konferanser. Det er med på å gjøre det mulig å leve av å være artist. 

Sammen med Nobody's Business lanserte hun for noen måneder siden en konsertplate med opptak fra Madame Felle. 

- Nå er vi i studioet til Ole Reinert Berg-Olsen her på Os. Min nye soloplate kommer i september. Det gjenstår en del finpuss. Tore har skrevet en fin låt og han bidrar også med gitaren sin på flere av låtene. 
- Jeg tror det blir gode greier, sier Gina Aspenes, og får et bekreftende nikk fra kompanjongen på gitar. 


Fakta 
NAVN: Gina Kristine Aspenes. 
FØDT: 2. mars 1976. 
OPPVOKST: på Os. 
BOR: I sentrum av Os. 
SIVIL STATUS: Samboer med Thomas Moberg Hansen. 
UTDANNELSE: Videregående skole, samt ett år på folkehøyskole på Gjøvik. 
KARRIERE: Vant Spellemannprisen i fjor med sin debutplate, «Inertia». Har også gitt ut to plater med Nobody's Business, «Bad Seeds» (2011) og «Live at Madam Felle» (2014). Jobber nå med sin andre soloplate. 

NAVN: Tore Kvalvik. 

FØDT: 28. april 1958. 
OPPVOKST: Solund i Ytre Sogn. Flyttet til Steinestø som tiåring. 
BOR: I barndomshjemmet på Steinestø. 
SIVIL STATUS: Gift med Tone. Sammen har de tvillingene Tommy og May-Lisbeth (34). 
UTDANNELSE: Yrkesskole. 
Jobbet i Posten siden han var 19 år. 
KARRIERE: Begynte som 16-åring i bandet Jester, der DNS-skuespiller Bjørn «Bamse» Wilberg Andersen var vokalist. 
Ble gitarist i bluesrockbandet Alfonzo Band i 1980, der han spiller fortsatt. Ble i 2009 medlem av Nobody's Business. Gitarist og låtskriver i Gina Aspenes Band. 

Tre på rappen 
● første platen du kjøpte? 
Gina: - «Infidels» av Bob Dylan. «Tea For The Tillerman» av Cat Stevens. Det må ha vært på slutten av 1980-tallet. Tore: - Jimi Hendrixplaten «Band of Gypsies» var den aller første. Jeg kjøpte den for egne penger i 1972 eller 1973. 
Så fortsatte det med plater av band som Led Zeppelin og Jethro Tull. Og John Mayall's Bluesbreakers. 

● låten du gjerne skulle ha skrevet? 
Gina: - Det er vanskelig å velge. «Purple Rain» av Prince er i alle fall en av dem. tore: - Enig i «Purple Rain». 
Led Zeppelins «Whole Lotta Love» er en annen. Kunne nevnt mange flere. 

● artisten du aldri går lei? 
Gina: - Bob Dylan har fulgt meg hele veien. Dessuten flotte sangere som Etta James og Mahalia Jackson. 

Tore: - Jeg har gjennom årene hørt spesielt mye på gitarister. Så da blir det karer som Jimi Hendrix, Eric Clapton, Peter Green, Mick Taylor og Johnny Winter.

© Bergensavisen

Alle himmelens sluser åpnet seg, det lynet og tordner slik en sjelden opplever det – men publikum ble likevel stående trofast og vente på Gina Aspenes. Og hun skuffet ikke.

Denne dama er råtøff, og har talent i bøtter og spann.

Med sin kraftige flotte stemme er det lett å skjønne at hun ble belønnet med Spellemannsprisen. Makan til scenetekke! Hun synger med en kraft og en dynamikk som er særdeles imponerende, og kjemien med bandet er det absolutt ingenting å si på.

Hun prater lystig og humoristisk mellom låtene. Særlig låtene I Smell a Rat og Worry to Much, samt hennes utrolig rørende versjon av Patch of Blue Sky skiller seg positivt ut. Det er tydelig at hun er oppriktig glad i publikum, og vil at de skal få den best mulige opplevelsen. Dette var festivalens beste konsert, både når det gjelder band, lyd, lys og stemning. Denne dama er råtøff, og har talent i bøtter og spann.

Det er tydelig at hun er oppriktig glad i publikum, og vil at de skal få den best mulige opplevelsen. 

HISS!G fikk en liten prat med henne etter at hun gikk av scenen. Hun forteller at hun liker veldig godt å spille for publikum, og at det var spesielt å vinne en spellemann.
– Det å få en så god tilbakemelding, det er en veldig veldig god følelse; jeg føler en ydmykhet som det er viktig å kjenne på, sier hun.

– Er det annerledes å spille her hjemme enn andre steder?

– Jeg kjenner alltid litt ekstra; jeg kan ikke kalle det prestasjonsangst for det har jeg ikke; mn et litt ekstra press. Jeg er så glad i osingene. Jeg er glad i alle jeg spiller for, men osingene betyr masse, og de har støttet meg veldig mye, så jeg har veldig lyst å gi tilbake og vise at jeg setter pris på dem. Og det er viktig at de forstår at jeg er glad i dem, sier Gina, oppriktig rørt.

– Hvordan var det å spille ikveld?

– Det øsregner, det lyner, tordner og folk står i sølepytter og heier. Det er helt fantastisk.

– Herregud. Og den scenen da! For en jobb de har gjort. Det er helt sinnsykt gøy, og jeg er kjempeglad for at jeg får være med å spille her. Det øsregner, det lyner, tordner og folk står i sølepytter og heier. Det er helt fantastisk.

– Når du står på scenen oggjør deg klar til å spille første nummeret, hva tenker du da?

– At nå må vi lage et helsikes show for disse folkene som står ute i regnet her og blir våte, de støtter oss. Så det er bare å gi en så bra konsert som mulig, ler hun.

– Hva er det beste med å stå på scenen?

– Det er å se at publikum har en god opplevelse, og å merke at kjemien mellom publikum og artist stemmer.

– Det virket som bandet hadde veldig god kjemi?

– Det har vi, utbryter hun. 

– Vi støtter hverandre, vi er glad i å spille sammen. Det er en god ting.

– Og det er veldig viktig for meg. Det med å ha folk med god kjemi i et band, det er veldig veldig viktig. Det er noe som høres, vi støtter hverandre, vi er glad i å spille sammen. Det er en god ting.

– Når du ser fremover, hva er planen videre?

– Først skal vi spille masse, så skal jeg lage ny plate. Det gjør vi i september. Så nå er det bare å skrive nye låter. Jeg har kommet godt i gang, men det er jo litt igjen. Jeg ser veldig frem til å se hva denne platen kommer til å bli.

Ada Hansson

Først vant hun Spellemannsprisen. Nå får hun synge for tusenvis av bluesentusiaster på Notodden.

Gina Aspenes trives best hjemme på Os i leiligheten som ikke ligger langt fra Oselvo. Hytten på Vinnes i Fusa er en annen av sangfuglens yndlingssteder.

Fredag 1. august inntar nemlig Gina Aspenes (38) scenen på Brygga på Notodden. Med flere tusen betalende og Hugh Laurie - mest kjent som «House» i TV-serien med samme navn - ventende i kulissene, skal sangfuglen fra Os virkelig få boltre seg.

– Om jeg gleder meg? Selvsagt, det blir veldig kjekt. – Og mye folk? – Det gjør det bare enda mer spennende. Det blir min første opptreden på Notodden Bluesfestival, og det er fantastisk å få debutere på denne måten, slår hun fast, hjemme på terrassen denne glohete dagen på Osøyro.

HYTTE-TU

I ren sommerbegeistring hadde Gina Aspenes dratt på hytten i Fusa for å fiske og kose seg – og glemt hele avtalen vår.Men 38-åringen er ikke rådløs. En kjapp fergetur fra Fusa til Hatvik – og vips så var hun der, hjemme i loftsleiligheten. Her får hun hjelp av Thomas Moberg Hansen, samboer gjennom 12 år, til å lage kaffe og servere isvann – i parets bolig i Os sentrum.

– Har Spellemannsprisen for beste bluesplate åpnet noen dører for deg?

– Ja, det mener jeg. Det er slett ikke sikkert at jeg hadde fått tilbudet om å stå på scenen på Brygga på Notodden uten den. Jeg skal også til Drøbak og deres Havneblues der, forteller hun. Da skal jeg forresten opptre med begge gjengene mine – både Gina Aspenes Band og Nobody's Business. Flere vet rett og slett hvem jeg er etter at jeg vant Spellemannsprisen.

SPELLEMANN

– I takketalen din under utdelingen i Stavanger Konserthus i januar spurte du publikum: «Veit dåkke kem eg e?»

– Haha. Jeg ble så overrasket. Jeg hadde forberedt meg på å klappe for enten Knut Reiersrud eller Bjørn Berge, de to andre nominerte. Så ropte Monica Heldal mitt navn fra scenen, publikum smilte, klappet og jublet. Da ble jeg så glad og overrasket at det bare glapp ut av meg.

MALTE BROEN

De siste ti årene, og vel så det, har Gina Aspenes levd av å være artist. Noen videre utdannelse ble det aldri til.– Tre år på gymnaset og ett år på folkehøgskole på Gjøvik er det jeg har å vise til. Men det er greit det. Jeg visste hele tiden at det var musikk jeg ville drive med. Nå lever jeg bra av musikken og har i tillegg så mye glede av å være artist at jeg ikke kan tenke meg noe annet liv, forteller hun.

– Hvilke jobber hadde du før du ble artist på fulltid?

– Mye rart. Jeg har jobbet på bensinstasjon, på et fiskeanlegg – og så har jeg vært med på å male Nordhordlandsbroen!

– Så du har ikke høydeskrekk?

– Jeg hadde det, men ble kurert da jeg hang langt opp i luften med malerkosten. Det var tøffe tak, jeg var vettskremt. Men det gikk, det også, ler hun.

NASHVILLE OG OS

Nå handler det bare om musikk. Gina Aspenes jobber med to band. Det ene er hennes eget, mens det andre er Nobody's Business, som også har gitt ut en kritikerrost plate.– Tore Kvalvik på gitar er med i begge bandene. Han må jeg bare ha med meg. Trommis Bjørn Moe er også med begge steder. Ellers består Gina Aspenes av Frank Halland på bass, Reidar Opdal på tangenter og koristene, Annelise Ringsby og Kristin Bergsvik Skilbrei. Det er denne gjengen som skal til Notodden 1. august, og spille på Osfest dagen etterpå.

– Hva er forskjellen på de to bandene du spiller i?

– Nobody's Business er blues-rock, mer «grovt i uttrykket». Gina Aspenes Band har et bredere musikalsk uttrykk. Her blander vi soul, country, gospel og blues, forteller hun

.– I september skal vi lage oppfølgeren til «Inertia». Vi skal også denne gang jobbe i Ole Reinert Berg-Olsens studio her på Os. Ole blir sentral i det meste. Jeg skriver tekstene, så hjelper han meg melodiene. Spellemannsvinner «Inertia» hadde også bidrag fra Bobby Keys, Rolling Stones' faste saksofonist.– Det ordnet vi i Nashville. Vi fikk også hjelp av noen utrolig dyktige korister i studio i Nashville – en by jeg ble veldig betatt av, sier hun. Resten av sommeren planlegger hun å kose seg på hjemmebane. Hytten på Vinnes i Fusa ble i sin tid bygget av hennes oldemor og oldefar. Her trives hun aller best når hun kan dra ut med båt og sørge for fersk fisk til kveldens grilling. – Det er mitt paradis, sier hun og forteller om en musikalsk familie. Mormor og morfar spilte gitar og trekkspill og var faste musikere i mange bryllup.– Den arven har du også tatt opp? – Ja, jeg synger i både bryllup og begravelser – spesielt det siste. Jeg føler meg priviligert som får bidra til at noen som har mistet en av sine kjære, kan oppleve min sang som en støtte på en vanskelig og tung dag.

– Hva synger du? – Helst det de ønsker at jeg skal synge. Jeg vil at det skal være de pårørendes valg. «Liten fuggel» av Vamp står øverst hos mange. «Gabriellas song» er det også mange som foreslår.

– Kontrastene er store, fra livlige klubber til sorg i kirken? – Ja, og tillegg kommer det en del eventjobber, der jeg opptrer på bedriftsfester, konferanser og sånt. Men jeg liker å gjøre mye forskjellig. Det viktigste er at jeg får synge, sier Gina Aspenes.

For BA Per Haukaas

- Du er nominert.

Gina Aspenes har nett fått ein telefon frå plateselskapet sitt.

- Nominert til kva då? Eg har ikkje meldt meg på nokon konkurranse, svararAspenes.

- Du er nominert til Spelle-mannsprisen for beste bluesplate, seier han i andre enden.

Gina Aspenes frå Os, som har drive med musikk sidan ho var 14 år og fekk lov til å tjuvstarte i gospelkoret, har treft på første forsøk.

Debutalbumet «Inertia», som kom ut i oktober 2013, skal brått konkurrere med bluesvete-ranene Bjørn Berge og Knut Reiersrud om Spellemann- prisen. Før utdelinga er det få som har trua på at ho kan hamle opp med dei etablerte i sjangeren. Bluesanmeldar Øyvind Rønning uttalar til BT at 38-åringen skal vere nøgd med at ho i det heile er nominert.

Under prisutdelinga i Sta-vanger er 38-åringen veldig spent. På den eine sida tenkjer ho at konkurransen mot Berge og Reiersrud blir for tøff, men på den andre sida føler ho at ho har laga ei god plate.

Men så skjer det. Vinnaren blir lest opp og Aspenes må opp på scena.

Heile kvelden går ho rundt med prisen i handa og tenkjer «No har eg gått rundt med den for lenge. Eg er sikkert litt for stolt». Kvelden følast fin, men veldig rar.

Slankepress

Det er no over eit halvt år sidan harpestatuetten kom i hus hjå musikaren. Gina Aspenes er «på hytto» i Fusa for å slappe av og finne inspirasjon til nye låtar. Mellom nyslådde markar og siloar som har sett sine beste dagar, ligg det vesle kvite tre-huset som har vore i familien sidan tippoldefaren bygde det 1896.

Aspenes har vore her kvar sommar heile livet. Då ho var lita, sat dei ofte nede på kaia. Morfaren spelte trekkspel og mormora song. Gamleonkelen song gjerne «tredjestemmo», og så tokAspenes «fjerdestemmo».

- Musikken var med oss heile vegen. Det var berre noko vi gjorde i familien, minnast ho.

Aspenes si musikkarriere har tatt mange sprang. I sin ungdom var ho med å starte bandet «Maintaining blues» og laga songar som «My Mama Got Stuck in the Kitchen Door». Ho har spelt inn radiojinglar, vore kordame på TV 2 og for ti år sidan var ho også med i «Idol». Aspenes har eigentleg ikkje så lyst til å snakke om «Idol»- erfaringa, men ho meiner samtidig at det kom noko godt ut av det.

- Då dommaren sa at eg burde slanke meg under audition, synleggjorde han korleis bransjen faktisk tenkjer. Musikk er fantastisk når den får utfalde seg fritt, men når det ytre blir det viktigaste, er det veldig synd, seier ho.

Meir Motown

Sjølv om 38-åringen har levd av å vere musikar dei siste ti åra, kom debutalbumet altså ikkje ut før i fjor. Det var produsent og musikar Ole-Reinert Berg Olsen, også kjend som Orbo, som sa at ho burde «få ræven i gir». Han opna studio på Os og då var det berre å køyre på.

Ho skildrar heile prosessen med å lage si eiga plate som ei ny, men veldig spanande erfaring.

- Eg var veldig spent på om eg hadde fått det til, men for meg er plata veldig ekte. Det er ikkje ei rein bluesplate, men også element av soul, gospel og rock i den. Plata er rett frå hjartet, seierAspenes, medan ho vandrar berrføtt på den smale vegen ned til moloen.

Inn mellom festivalspeling i Drøbak, Os og Notodden, vender Aspenes også tankane mot den neste plata. Etter planen skal arbeidet med andreplata byrje i september.

- Eg vil prøve å få til ei tydelegare soulstemning. Kanskje litt Motown, litt eldre soul, seier ho.

Modig Prince

Når Aspenes lagar musikk, hentar ho inspirasjon frå mange hald. Nokre gonger er det gospel, andre gonger er det reinspikka rock’n’roll, men ein artist har ho hatt med seg heile vegen.

- Ja, det er Prince, seier ho og smiler breitt.

- Vel, akkurat då han var «The Sign» datt eg litt av lasset, men elles har Prince alltid vore ein helt for meg.

Første gongen musikaren høyrte lyden av Prince, var i fjerde klasse. Venninna hennar, Marianne, hadde fått tak i ein Prince-kassett. Dei to venninnene digga særleg «I Could Never Take the Place of Your Man». Dei song med, dansa, lærte seg teksten. Dei høyrte kassetten igjen og igjen.

- Prince er både eit førebilete og ein inspirasjon for meg. Han har ei veldig modig tilnærming til musikken og tekstene sine. Og så tør han å vere følsam. Då eg høyrte han i Vestlandshallen for nokre år sidan, var eg fascinert av korleis han klarte å vere så audmjuk og autoritær på same tid. Eg trur alle artistar har noko å lære av han.

Giftarmål på holmen

Gina Aspenes går moloen til endes. Vinden er mild og bølgjene slår opp på betongen. Der ute ligg Vinnesholmen, staden der ho ofte brukar å fiske. Det er også staden der ho ein gong har planar om å gifte seg med sambuaren sin, Thomas Moberg Hansen.

- Vi har forlova oss, men det tek litt tid med giftarmålet. Vi har jo innsett at det krev ein del planlegging. Men om alt går som vi har tenkt, skal vi byggje hus der borte på den andre sida og bli vinnesingar, seier ho.

Aspenes er ein musikar som vert inspirert av kvardagsobservasjonar. Det kan vere bølgjene her på holmen eller marihøna sitt liv i hagen.

- Eg kjenner meg heldig. Vinnes er ein nydeleg stad å vere og ein inspirerande stad for å skape meir musikk.

Sitat:

Då dommaren sa at eg burde slanke meg under audition, synleggjorde han korleis bransjen faktisk tenkjer

LITT TØFF: Osingen Gina Aspenes reiser ofte til hytta på Vinnes i Fusa for å slappe av og hente inspirasjon til musikken. Ho jobbar med to band. Det eine er hennar eige og det andre er med Nobody’s Business. - Det er kjekt å vere litt tøff med guttaboys også, seier ho.

© Bergens Tidende

Veit dåke kem eg e'?: Debutant Gina Aspenes frå Os blei i dag tildelt Spellemannsprisen for best bluesalbum i 2013.

Gina Aspenes er med sitt første soloalbum, Inertia, tildelt Spellemannsprisen.

I haust debuterte ho som soloartist, i desember blei det klart at vokalist og låtskrivar Gina Aspenes (37) frå Os var blant dei nominerte til Spellemannsprisen.

– Eg blei overraska og veldig glad, sa Gina til Midtsiden då nominasjonane kom.

I kveld gjekk spellemannsshowet av stabelen i Stavanger Konserthus og som fjerde sjanger ut blei prisen for beste bluesalbum delt ut.

Showet er direktesendt på NRK1.

– Veit dåke kem eg e?

I konkurranse med Bjørn Berge sitt album "Mad Fingers Ball" og Knut Reiersrud sitt "Aftonblues" stakk Inertia og Gina av med den gjeve prisen.

Albumet er produsert av Ole Reinert Berg-Olsen, også han frå Os. ORBO vann sjølv Spellemannsprisen for fem år sidan.

Det var ei svært overraska og tydeleg glad og rørt Gina som gjekk på scenen og tok imot prisen.

– Herregud! I fleire veker har eg no gått og kjent på kor deilig det har vore å vera nominert, sa debutanten Gina då ho tok imot Spellemannsprisen.

– Veit dåke i det heile tatt kem eg e? spurde ho salen.

Så heldt ho heldt ein kort og fin tale der ho blant anna takka Ole Reinert, Erick Jaskowiak, kjærasten Thomas Moberg Hansen og mamma.

Gina Aspenes og produsent, låtskriver, gitarist og bassist Ole Reinert «Orbo» Berg-Olsen gir blaffen i båser og serverer låter farget av soul, country og rock i en spennende musikalsk gumbo.

«Orbo» er som nevnt alle steder på denne platen. Likevel er det GinaAspenes fra Os, hennes stemme og hennes tolkninger alt sirkler rundt. 

Noen vil sikkert kjenne henne fra bandet Nobody’s Business, som ga ut den fine «Bad Seeds» for et par år siden. Nå viser Gina at hun står godt på egne bein, også som låtskriver. Hennes egen «His Meanness» flørter med Dani Klein, vokalist i Vaya Con Dios – samtidig som Ole Reinert Berg-Olsen lar låten leke seg inn i et luftig Stray Cats-arrangement. 

Det må også nevnes at det er mye tøff saksofon på denne platen av Bendik Brænne, samt av selveste Bobby Keys – Keiths Richards gamle buddy fra utallige Stones-turneer og plater. Tror vi har mye i vente fra denne Os-jenten. 

Låter: «Worry Too Much», «His Meanness».

Norge har noen sangere der det synes som gudene var i det gode lune når rikelige deler med musikalsk sans og sjel ble delt ut i bøtter. Sangere som Paal Flaata og Heidi Solheim (Pristine) er som fotballspillere født med Johan Cruyff-finter, og nå ramler det inn en ny stemme med den samme overlegne kvalitet det bare er å se opp for fra start.

Gina Aspenes fra Vestlandet og kystkommunen Os har nemlig stemmen som fyller noen r&b/rock/country/soul-standarder plukket fra godtehyllene i USA (Bob Dylan, Lucinda Williams, Mark Heard) med mer og annerledes sjel enn de allerede hadde. Og hun viser også et gryende talent som låtskriver i eget navn som virker som starten på noe stort. Jeg får en herlig Candye Kane-følelse direkte!
 

Gina vokste visstnok opp i en haug av trekkspill, gitarstrenger og svarte og hvite tangenter og falt akkurat som Obelix oppi gryta allerede som veldig liten. Sang er hennes språk, men selv om hun har vært med på Det Store Korslaget på TV2, tror jeg dette debutalbumet spilt inn hjemme på Os og i Nashville kommer som en stor overraskelse selv i hennes nærområde. Fordi kvalitetene slår deg som en hammer. Det er ikke hver dag du oppdager en stemme med en sjel som den Gina Aspenes har. 
 

Og hun har fått god hjelp. Først og fremst fra Ole Reinert Berg-Olsen (ORBO) som har prod­usert albumet og bidratt som låtskriver og med gitarer og bass. Det er nok han som har dratt inn gospel/soul-korister fra Nashville og selveste Bobby Keys (Keith Richards «svirebror» og delaktig med Rolling Stones på mange turneer) som bidrar med sax på to låter. 
 

Stemmen er overlegen. Det er bare å lene seg tilbake til acapellaen som avslutter albumet der Gina sammen med gospel-sangerne fra Nashville synger T-Bone Burnett/Gillian Welch-perlen «Didn’t leave nobody but the baby», eller den intime sjelen på Kevin Welch-låta «A patch of blue sky». Her gjør hun gode valg av coverlåter. At hun også gjør Bonnie Raitts «I can’t make you love me» og Buddy Millers «Worry too much» kan jeg forstå siden stemmen hennes er som skapt for slike låter, men det er litt som å gjøre cover-versjoner av Elvis. Det blir i beste fall et godt fotavtrykk (som her), men Gina kan aldri gjøre slike sanger til sine egne.
Hun gjør derimot Mick Jaggers «Wandering spirit» fra hans tredje soloalbum (1993) til sin egen, og trøkker også ordentlig godt og rampete til på Dylans «Everything is broken» som åpner albumet. Eneste grunnen til at debutalbumet til Gina Aspenes ikke får terningkast fem er at jeg ikke helt vet hvem hun er enda selv om ­vokalprestasjonene er til dels fantastiske. Men Candye Kane-følelsen og den litt rockabilly og Rolling Stones-rampete følelsen på hennes egne tre låter gjør at jeg vil vite mer. Mye mer.

For Gina Aspenes er et funn!